Ja, så har vi begynt kjøreopplæring da, Pete og jeg.
Som helikopter-instruktør skulle en jo tro at Pete har nerver av stål og evnen til å beholde roen i kritiske situasjoner, men NEI! Jeg har hatt lappen i 12 år og har kjørt skadefritt, bank i bordet, i disse årene, så å komme ned her til venstrekjøring tenkte jeg ikke skulle by på de store utfordringene… Ikke bare kjører de på feil side, en sitter på feil side, blinklys-og vindusviskerspakene har i tillegg bytta plass og girspaken er på venstresida.
Vel, så satte vi i gang da. Jeg klarte å sette meg på riktig side og starta opp. Rygga ut og hadde full kontroll, til venstre i første kryss -og WROOM, der dundra jeg inn i feil fil!!! Allerede nå begynte jeg å ane at å kanskje ha investert i en boks valium til Pete, muligens hadde vært en god idè…Jeg kom meg over i riktig fil, smilte kjekt til Pete: "Got ya! ha ha", Pete: "Did you do that on purpose?", "jepp", svarte jeg, men lagde lygekors med tærne, for Pete insisterte på at jeg skulle ha begge hendene på rattet…
Første lyskryss -too easy, andre lyskryss -hardly a challenge, I’m all over this! Så kom den da tilslutt – RUNDKJØRINGA! Det var her hele stemninga i bilen begynte å endre seg, jeg glemmer det aldri! Rundkjøringa på hjørnet Hume og Herries street… Jeg skulle til høyre 90 grader, så ut. Jeg kikka til venstre…klart, og jeg ga gass.. "STOOOOP!!!", brølte Pete og jeg så hvordan han formelig trødde inn bremsa..Jeg var da inne i rundkjøringa og hadde egentlig ikke store valget, jeg måtte fortsette… Hadde selvfølgelig ikke kikka til høyre, hvor bilene i samme fil kommer fra og der kom det en hvit Toyota på stive hjul, mens han lå på hornet! Jeg ble så forfjamsa, men ga gass, så vi gikk klar…tenkte jeg ihvertfall skulle blinke ut av rundkjøringa, men var så stressa og glemte at alt har bytta plass i australske biler, så jeg dundra ut av rundkjøringa, tok nesten med meg fortauskanten og en fotgjenger, med vindusviskerne på full speed.. Pete satt klint oppi meg og hadde inntatt kræsj-stillinga ( den en ser i sikkerhetsbrosjyrene på fly )!!! Huff, hjertet mitt slo som besatt, men jeg hadde da avverga situasjonen. "Relax, I’ve got everything under full panic", jeg prøvde å roe ned Pete.. Han pusta tungt, men lot meg , kanskje noe motvillig, fortsette. Etter dette kjørte jeg med litt lettere høyrefot og begynte å kikke FØRST til høyre, så til venstre i kryss og rundkjøringer.. Så resten av turen gikk virkelig veldig bra, må si jeg var veldig fornøyd med egen innsats når alt kom til alt, og Pete mente jeg virkelig hadde potensiale, tross alt, da vi var på vei hjem……med en laaaaaang hale av biler etter oss 